Siste skoleuke på DNS

Det nærmer seg hjemreise. Lørdag 14.juni setter vi oss i bilen og reiser til Kribi, for deretter å reise hjem til gode, gamle Norge. Det skal bli fint å komme hjem, men samtidig trist å reise herfra, man vet jo ikke om man noen gang ser igjen dem man forlater her.

Nå er snart den siste skoleuka på Den Norske Skolen i Kamerun over også. På mandag fikk vi oss en opplevelse for livet. Astrid kjenner en av konene til Alhadji Abbo, maiskongen. Han er den rikeste mannen i Ngaoundere, etter å ha bygget seg opp på maisproduksjon. Han er glad i å bruke pengene sine på palass til seg selv. Astrid kontaktet Aicha (en av hans 4 koner) og fikk avtalt at DNS skulle få komme på en omvisning i palasset hans i Ngaoundere. Vi fikk se at ikke alle i Kamerun er fattige... Det var akkurat som et Alladdin-palass fra eventyrene. Det er tegnet av en arkitekt fra tidligere Jugoslavia og det tok ti år å få det ferdig bygd. Ute var det palmer og grønt gress og flott og fint. Inne var det fliser og marmor og glass og gull alt mulig. Det var bare helt uvirkelig og utrolig.

Her ser vi Alhadjiens private moské i bakgrunnen

Hallen besto av marmor og fliser, gull og glass, med rød løper ned trappa

Barna passer forsiktig på å ikke tråkke på det store, fine, dyre silketeppet fra Kina...

Her har vi utsikt over konenes avdeling av palasset.

Torsdag kveld samme uken hadde vi en fin skoleavslutning. Det ble underholdning fra elevene, gaveutdeling, takketaler og kunstutstilling. Men høydepunktet var når vi fikk servert norske pølser i brød, med ketchup og sennep og sprøløk. Etterpå fikk vi kaker og brus og masse annet godt. Det ble en veldig fin avslutning på skoleåret.

Prisutdeling sto på programmet, alle elevene fikk en pris for noe de hadde utmerka seg for. Jeg (Kristin) ble årets gitarist.

Stor forventning foran pølsegryta...

Sporty sangere

Når man skal stå og synge under en hel konsert, er det ikke så lett å holde seg på beina om man ikke er godt trent...
Dette gjelder også koret Malaïka som skal til Norge. Spesielt jentene har problemer med å stå lenge om gangen. Derfor ble det bestemt at de skulle komme i bedre form. Når man skulle finne et tidspunkt for treningene, ble det klokka 6.00 hver lørdag morgen. Heh, for meg (Kristin) var dette kanskje i tidligste laget, men jeg tenkte at de sikkert ikke begynner før kl.7 uansett. Så jeg satte vekkerklokka på 7.00 og kom ned på treningsbanen neste morgen.. Men da ble det leven, jeg fikk streng beskjed om at her var vi presise og at de allerede hadde trent en hel time. Nå hadde ikke jeg med meg treningstøy heller, så jeg satt bare å så på... som moralsk støtte. Dette var den første Malaïka treningen, og de har overraskende nok fortsatt med morgentrimmen sin. Så hver lørdag morgen, kl.6 drar jeg meg opp av senga og subber ned til banen. Det er ikke alltid alle er til stede, men de som er der både løper, spiller fotball, gjør styrkeøvelser og skravler og ler så det høres lang vei.

Mange av dem er flinke i fotball, noen jenter også...

Barndomsvenninnen min, Ruth, er flink å sparke ballen langt, om ikke riktig vei, så i hvert fall langt...

Doudou og Charles foretrakk å sitte i ro...

Etterhvert som sola steg ble det for varmt til å trene mer, så da kunne jeg gå hjem igjen... og spise frokost

Mangotid

Bang! Det er som en stor stein kastes på taket når treet like utenfor soverommet må gi slipp på en av sine søte, oransjerøde frukter. Vi har våknet av mangosmell mer enn en gang de par siste månedene. Mai og juni er høysesong, og her på campus er det ikke langt mellom mangotrærne. Alle ungene kappes om å sikre seg den største og saftigste og den som henger høyest oppe i treet. Som bildet viser er det nok likevel minstemann Elias som har funnet den største; et og et halvt kilo kunne kjøkkenvekta fortelle oss. Riktignok plukket av fruktselgeren på gata i byen, men likevel; Elias vant "største mango- konkurransen". Nesten hver kveld de siste ukene har mangosmaken preget smoothie'en. Jo, vi kommer til å savne de fantastiske fruktene når vi om tre uker rusler rundt på Rema for å vurdere om Brasilmangoen er noe å putte i blenderen.

Noen større?

Min mango!

Kristin 14 år!

Vi har fått fjortiss i huset, og er helt fornøyde med det. Gratulerer med dagen, vår fantastisk flotte og greie jente! Vi er veldig glad i deg og stolt av deg.

Morsdag

Kamerun hadde sin morsdag i går. Tror ikke akkurat det er mange mødre her som får frokost på senga og slipper unna sitt daglige husarbeid, men dagen blir grundig markert i kirka. I den fransktalende sykehusmenigheten, hvor jeg (Astrid) har min tilhørighet, var det kvinnegruppa som stod for hele gudstjenesten. De hadde grundige øvelser på forhånd, og gjennomgikk alt fra liturgi til tekstlesing til sanginnslagene, som det forresten var riktig mange av for anledningen. Vanligvis pleier de bare å få synge en sang på gudstjenesten, men når de nå hadde regien sjøl så slo de til med 6-7 stykker og lot heller de to andre faste korene synge litt mindre.

En flott gudstjeneste med velfortjent fokus på kvinnene. Bonne fête, les mamans!

Emilienne ble utropt til "Årets mor" av det ene ungdomskoret og fikk overrakt gave fra dem. Med påfølgende spontan takkedans og -sang, noe som skapte jubel og stor stemning i menigheten.

Jo da, jeg har vurdert å bruke hodetørkle for å ikke skille meg sånn ut blant mine flotte medsøstre, men må nok innse at det ikke hadde hjulpet så veldig mye...

17. mai rapport

Den norske nasjonaldagen ble avviklet med stil og sjarm her i Ngaoundéré. Fin felles frokost på skolen med flott program av elevene der 200-års jubilant Henrik Wergeland sto i sentrum. Dokketeater og framføring av dikt, sanger og gitarspil. 17. mai tog med korps som besto av ei skarptromme, en litt rusten kornett og et par russefløyter. Stor sangglede, entusiasme og innsatsvilje. "Ja, vi elsker" ble sunget for kamerunske og amerikanske kolleger rundt om på stasjonen. Gudstjeneste der vi var samlet i takknemlighet for det gode hjemlandet vårt. Leker på skoleplassen, selvfølgelig. Ingen 17. mai uten. Både hopping i sekk, kaste på boks og potetløp. Hjemmelaget is og gode kaker. Aktiviteter i bassenget. Og "Flåklypa Grand Prix" på storskjerm om ettermiddagen. En god festdag for små og store.

Hårfint...

Å få seg rastafletter er en møysommelig og tidkrevende prosess. Og en fin måte å bli innlemmet i den afrikanske jentekulturen. Det er ikke få timer jentene bruker på å flette hverandre, mens skravla går nesten like flittig som fingrene.

Søstrene Jocelyne og Sophie er klare til dyst, og Kristin er klar til å lide litt for skjønnheten.

Noen timer seinere er også Sedonie (til venstre) kommet inn i flettegjengen. Det er blitt kveld og jentene innser at de må gjøre resten i morgen.

Hva gjøre alle disse jentene på terassen vår? Og hvor er det blitt av Kristin?

Sju timers arbeid, tre pakker løshår, fire netthendte venninner og en fornøyd Flette-Mette. Her med Sedonie og Jocelyne.