Kristin 14 år!

Vi har fått fjortiss i huset, og er helt fornøyde med det. Gratulerer med dagen, vår fantastisk flotte og greie jente! Vi er veldig glad i deg og stolt av deg.

Morsdag

Kamerun hadde sin morsdag i går. Tror ikke akkurat det er mange mødre her som får frokost på senga og slipper unna sitt daglige husarbeid, men dagen blir grundig markert i kirka. I den fransktalende sykehusmenigheten, hvor jeg (Astrid) har min tilhørighet, var det kvinnegruppa som stod for hele gudstjenesten. De hadde grundige øvelser på forhånd, og gjennomgikk alt fra liturgi til tekstlesing til sanginnslagene, som det forresten var riktig mange av for anledningen. Vanligvis pleier de bare å få synge en sang på gudstjenesten, men når de nå hadde regien sjøl så slo de til med 6-7 stykker og lot heller de to andre faste korene synge litt mindre.

En flott gudstjeneste med velfortjent fokus på kvinnene. Bonne fête, les mamans!

Emilienne ble utropt til "Årets mor" av det ene ungdomskoret og fikk overrakt gave fra dem. Med påfølgende spontan takkedans og -sang, noe som skapte jubel og stor stemning i menigheten.

Jo da, jeg har vurdert å bruke hodetørkle for å ikke skille meg sånn ut blant mine flotte medsøstre, men må nok innse at det ikke hadde hjulpet så veldig mye...

17. mai rapport

Den norske nasjonaldagen ble avviklet med stil og sjarm her i Ngaoundéré. Fin felles frokost på skolen med flott program av elevene der 200-års jubilant Henrik Wergeland sto i sentrum. Dokketeater og framføring av dikt, sanger og gitarspil. 17. mai tog med korps som besto av ei skarptromme, en litt rusten kornett og et par russefløyter. Stor sangglede, entusiasme og innsatsvilje. "Ja, vi elsker" ble sunget for kamerunske og amerikanske kolleger rundt om på stasjonen. Gudstjeneste der vi var samlet i takknemlighet for det gode hjemlandet vårt. Leker på skoleplassen, selvfølgelig. Ingen 17. mai uten. Både hopping i sekk, kaste på boks og potetløp. Hjemmelaget is og gode kaker. Aktiviteter i bassenget. Og "Flåklypa Grand Prix" på storskjerm om ettermiddagen. En god festdag for små og store.

Hårfint...

Å få seg rastafletter er en møysommelig og tidkrevende prosess. Og en fin måte å bli innlemmet i den afrikanske jentekulturen. Det er ikke få timer jentene bruker på å flette hverandre, mens skravla går nesten like flittig som fingrene.

Søstrene Jocelyne og Sophie er klare til dyst, og Kristin er klar til å lide litt for skjønnheten.

Noen timer seinere er også Sedonie (til venstre) kommet inn i flettegjengen. Det er blitt kveld og jentene innser at de må gjøre resten i morgen.

Hva gjøre alle disse jentene på terassen vår? Og hvor er det blitt av Kristin?

Sju timers arbeid, tre pakker løshår, fire netthendte venninner og en fornøyd Flette-Mette. Her med Sedonie og Jocelyne.

Ønsker mer orden i økonomien

Pinseaften var jeg invitert til å holde kurs for prester og ledere i Universitetsmenigheten på Dang (15 km fra Ngaoundere by). Etter at den nye kirka ble innviet i februar, teller menigheten nå mer enn 1000 medlemmer. To lokale prester jobber i menigheten, og disse sammen med eldsterådet ønsket opplæring i planlegging og økonomistyring. Det var kjekt å få bidra med noe inn i denne store og flotte menigheten, og vi hadde noen nyttige timer sammen. Håpet er at jeg har fått være med å starte en prosess som kan gjøre at ressursene kan bli utnyttet på en bedre måte fremover. Universitetsmiljøet på Dang er stort og kirkeledelsen ser på denne menigheten som en nøkkelmenighet i byggingen av kirken fremover.

Tilbake i lærerrollen for en dag.

Øver til Norgesturné

Torsdag, 1.mai begynte Malaïka plateinnspilling på radiostasjonen "Sawtu Linjiila". Koret Malaïka er et kor som består av 17 kamerunske ungdommer som i sommer skal få reise på turné i Norge. Ingen av dem har vært i Norge før, så dette er stort. De skal bl.a. være på General-Forsamlingen i Bergen. Nå har de begynt å spille inn sanger til cd-en de skal selge i Norge. De var i studioet i mange timer og danset og sang selv om rommet var både tett, varmt og klamt.

Full konsentrasjon mens dirigent Honoré gir instrukser

Kort pause...

... så er det på'n igjen!

Malaïka synger helt nydelig, og jeg (Kristin) har blitt glad i alle sammen! Jeg har blitt veldig god venn med mange av dem og kan ikke vente med å få møte dem igjen i Norge i sommer!!

Tøffe tider

Det har vært lite oppdatering av bloggen i det siste. I løpet av april måned skjedde det flere alvorlige ting som har gått inn på oss. Her har vært to trafikk-ulykker hvor kjente og kjære ble skadet. Vår rwandesiske venn Innocent brakk armen da bilen han satt i på vei til jobb-oppdrag veltet, sjåføren mistet kontrollen. På sykehuset la de først på en svær gips, men røngten-bilde viste at det måtte operasjon til. Så da var det av med gipsen igjen, og han ble liggende en uke med til dels ganske store smerter og vente på at den legen som hadde kompetanse på slike operasjoner hadde tid til å ta seg av han. Nå er han operert og hjemme igjen, vi håper og ber om at det må være vellykket.

Fredag for litt over en uke siden måtte vår kollega Jan Erik Askjer styre motorsykkelen sin av veien for å unngå å kræsje med en lastebil. Han skulle kjøre forbi denne lastebilen, som hadde lav fart, og mens Jan Erik var oppe på siden svinger plutselig sjåføren bilen ut mot hans side. Han hadde ikke sett Jan Erik, som altså måtte hive seg ut av veien og stupte av sykkelen. Han fikk ikke livstruende skader, men etter et døgn på sykehus her i Ngaoundéré ble han evakuert til Yaoundé for grundigere undersøkelser (CT) og deretter til Norge hvor han nå ligger på Ullevåll Sykehus. Det er ting som tyder på nakke- /ryggskader, og etter grundigere undersøkelser blir det vurdert om han skal opereres. Kona hans, Stine, og de tre guttene reiser herfra denne uka for å være sammen med han i Norge. Så da forsvinner bl.a. Elias sin kjære bestevenn, Peder, det vil nok merkes godt.

Jan Erik blir sendt med småfly til Yaoundé.

I tillegg døde Astrids tante, moste Marit, mandag for snart to uker siden. Hun skulle ha feira 70-års dagen sin i juni, vi har planlagt hjemreise-datoen vår utfra det. Hun var frisk da vi reiste, og vi hadde vel ikke drømt om at vi ikke skulle få se henne igjen. Fryktelig trist, og ekstra tungt å være så langt vekke fra familien når slike ting skjer, ikke få være sammen med dem i begravelse.

Livet er en skjør ting, det blir kanskje enda mer tydelig i dette samfunnet her.