Fredag ettermiddag og såpetid

Kombinasjonen damer, ettermiddag og såpe vekker kanskje visse assosiasjoner hos noen av dere? Men nei, dette handler verken om Glamour eller Days of our lives. Damene det dreier seg om er riktignok både fargerike og staselige, men det er ikke mye glamorøst over det de - og jeg - er ute på denne ettermiddagen. Vi skal på barselvisitt, og det er langt å gå - på dårlige jordveier, gjennom trange " gater" med enkle hus som for meg ser ganske så like ut, over en stinkende, forsøplet bekk, gjennom grønnsakåkrer som nok får vannet sitt fra denne bekken i tørketida. Vi skal til Albertine, og ingen vet egentlig helt hvor hun bor, så vi må spørre oss litt fram. Hun blir gledelig overrasket over besøket, Albertine har av naturlige grunner ikke vært så ofte på kvinnegruppa i det siste og ikke fått med seg at hun stod på lista for barselvisitt.

Snart sitter vi benket i stua hennes, og damene drar i gang en sang. Det går ikke lenge før alle er på beina, svinger seg taktfast fram og tilbake og klapper takten med hendene. Det går ikke an å bare sitte i sofaen og synge! Så følger andakt, Atta står for tur i dag, hun jobber seg effektivt gjennom temaet som handler om det å "tøyle tungen" og "bære over med hverandre". Mange som har meninger om dette og bidrar i diskusjon.

Disse damene utgjør en av de mange kvinnegruppene i kirka her, Femmes pour Christ, og hører til den fransktalende sykehusmenigheten. De møtes stort sett hver fredag ettermiddag, enten i det lille kapellet eller som i dag - hjemme hos hverandre. Når en medsøster har mistet en av sine kjære (noe som stadig er tilfelle) eller har alvorlig sykdom i familien, stiller damene opp for å gi moralsk støtte og gjerne en liten pengegave fra hjelpekassen som de stadig samler inn til. Å være sammen er veldig vikitg her, det er noe som kommer høyt på prioriteringslista. I sorg og i glede.

I dag er det glede! Albertine har fått en velskapt datter, fødselen har gått bra og mor og barn ser godt ut. Etter sang, andakt og praktiske opplysninger om ting som skal skje framover er det tid for "sengematen". Det er her såpene kommer inn i bildet. Det brukes mye såpe i Kamerun, og særlig i husstander med babyer. Så alle vet hva de skal ha med seg når de går på barselvisitt. Sengematen blir samlet inn og lagt på et fat, og så bryter dansen løs for alvor. "Cadeau, cadeau" (gave) synges det, babyen går fra fang til fang, det jubles og klappes og alt er smil og latter, rytmer og klapping. Såpene overleveres, og så er det tid for bønn. Det er mye å be for. De mange syke rundt oss. De som er ute på reise. Skolebarna som skal ha eksamener. Og stor takk for det friske, fine lille barnet - må Gud velsigne oppveksten, familien og hjemmet. Vi står i ring og holder hverandre i hendene, jeg kjenner klump i halsen og tenker at jeg er utrolig priviligert som blir inkludert i dette. Bønnen avsluttes med "Fader Vår" og vi synger "Velsigna bånd som binder Guds folk sammen her".

Den overraskede Albertine tryller fram brus og søte popcorn, og damene tar godt for seg. Det er ikke lenge til det blir mørkt, og de har det litt travelt med å begynne på hjemveien. Men her går man ikke før matfatet er tømt. Løsningen blir å ta popcorn med seg hjem i små plastposer, det fordeles og distrubueres i forbløffende fart. Og mine sterke, sprudlende og fargerike venninner takker for denne gang - søsterfellesskapet betyr mye i dette samfunnet hvor det ikke alltid er lett å være født kvinne.