Tangedal Madland i Kamerun

Siste skoleuke på DNS

2008-06-12T13:31:00.001-07:00

Det nærmer seg hjemreise. Lørdag 14.juni setter vi oss i bilen og reiser til Kribi, for deretter å reise hjem til gode, gamle Norge. Det skal bli fint å komme hjem, men samtidig trist å reise herfra, man vet jo ikke om man noen gang ser igjen dem man forlater her.

Nå er snart den siste skoleuka på Den Norske Skolen i Kamerun over også. På mandag fikk vi oss en opplevelse for livet. Astrid kjenner en av konene til Alhadji Abbo, maiskongen. Han er den rikeste mannen i Ngaoundere, etter å ha bygget seg opp på maisproduksjon. Han er glad i å bruke pengene sine på palass til seg selv. Astrid kontaktet Aicha (en av hans 4 koner) og fikk avtalt at DNS skulle få komme på en omvisning i palasset hans i Ngaoundere. Vi fikk se at ikke alle i Kamerun er fattige... Det var akkurat som et Alladdin-palass fra eventyrene. Det er tegnet av en arkitekt fra tidligere Jugoslavia og det tok ti år å få det ferdig bygd. Ute var det palmer og grønt gress og flott og fint. Inne var det fliser og marmor og glass og gull alt mulig. Det var bare helt uvirkelig og utrolig.

Her ser vi Alhadjiens private moské i bakgrunnen

Hallen besto av marmor og fliser, gull og glass, med rød løper ned trappa

Barna passer forsiktig på å ikke tråkke på det store, fine, dyre silketeppet fra Kina...

Her har vi utsikt over konenes avdeling av palasset.

Torsdag kveld samme uken hadde vi en fin skoleavslutning. Det ble underholdning fra elevene, gaveutdeling, takketaler og kunstutstilling. Men høydepunktet var når vi fikk servert norske pølser i brød, med ketchup og sennep og sprøløk. Etterpå fikk vi kaker og brus og masse annet godt. Det ble en veldig fin avslutning på skoleåret.

Prisutdeling sto på programmet, alle elevene fikk en pris for noe de hadde utmerka seg for. Jeg (Kristin) ble årets gitarist.

Stor forventning foran pølsegryta...

Sporty sangere

2008-06-12T12:25:00.000-07:00

Når man skal stå og synge under en hel konsert, er det ikke så lett å holde seg på beina om man ikke er godt trent...
Dette gjelder også koret Malaïka som skal til Norge. Spesielt jentene har problemer med å stå lenge om gangen. Derfor ble det bestemt at de skulle komme i bedre form. Når man skulle finne et tidspunkt for treningene, ble det klokka 6.00 hver lørdag morgen. Heh, for meg (Kristin) var dette kanskje i tidligste laget, men jeg tenkte at de sikkert ikke begynner før kl.7 uansett. Så jeg satte vekkerklokka på 7.00 og kom ned på treningsbanen neste morgen.. Men da ble det leven, jeg fikk streng beskjed om at her var vi presise og at de allerede hadde trent en hel time. Nå hadde ikke jeg med meg treningstøy heller, så jeg satt bare å så på... som moralsk støtte. Dette var den første Malaïka treningen, og de har overraskende nok fortsatt med morgentrimmen sin. Så hver lørdag morgen, kl.6 drar jeg meg opp av senga og subber ned til banen. Det er ikke alltid alle er til stede, men de som er der både løper, spiller fotball, gjør styrkeøvelser og skravler og ler så det høres lang vei.

Mange av dem er flinke i fotball, noen jenter også...

Barndomsvenninnen min, Ruth, er flink å sparke ballen langt, om ikke riktig vei, så i hvert fall langt...

Doudou og Charles foretrakk å sitte i ro...

Etterhvert som sola steg ble det for varmt til å trene mer, så da kunne jeg gå hjem igjen... og spise frokost

Mangotid

2008-06-02T13:37:00.000-07:00

Bang! Det er som en stor stein kastes på taket når treet like utenfor soverommet må gi slipp på en av sine søte, oransjerøde frukter. Vi har våknet av mangosmell mer enn en gang de par siste månedene. Mai og juni er høysesong, og her på campus er det ikke langt mellom mangotrærne. Alle ungene kappes om å sikre seg den største og saftigste og den som henger høyest oppe i treet. Som bildet viser er det nok likevel minstemann Elias som har funnet den største; et og et halvt kilo kunne kjøkkenvekta fortelle oss. Riktignok plukket av fruktselgeren på gata i byen, men likevel; Elias vant "største mango- konkurransen". Nesten hver kveld de siste ukene har mangosmaken preget smoothie'en. Jo, vi kommer til å savne de fantastiske fruktene når vi om tre uker rusler rundt på Rema for å vurdere om Brasilmangoen er noe å putte i blenderen.

Noen større?

Min mango!

Kristin 14 år!

2008-05-26T14:52:00.000-07:00

Vi har fått fjortiss i huset, og er helt fornøyde med det. Gratulerer med dagen, vår fantastisk flotte og greie jente! Vi er veldig glad i deg og stolt av deg.

Morsdag

2008-05-26T13:52:00.000-07:00

Kamerun hadde sin morsdag i går. Tror ikke akkurat det er mange mødre her som får frokost på senga og slipper unna sitt daglige husarbeid, men dagen blir grundig markert i kirka. I den fransktalende sykehusmenigheten, hvor jeg (Astrid) har min tilhørighet, var det kvinnegruppa som stod for hele gudstjenesten. De hadde grundige øvelser på forhånd, og gjennomgikk alt fra liturgi til tekstlesing til sanginnslagene, som det forresten var riktig mange av for anledningen. Vanligvis pleier de bare å få synge en sang på gudstjenesten, men når de nå hadde regien sjøl så slo de til med 6-7 stykker og lot heller de to andre faste korene synge litt mindre.

En flott gudstjeneste med velfortjent fokus på kvinnene. Bonne fête, les mamans!

Emilienne ble utropt til "Årets mor" av det ene ungdomskoret og fikk overrakt gave fra dem. Med påfølgende spontan takkedans og -sang, noe som skapte jubel og stor stemning i menigheten.

Jo da, jeg har vurdert å bruke hodetørkle for å ikke skille meg sånn ut blant mine flotte medsøstre, men må nok innse at det ikke hadde hjulpet så veldig mye...

17. mai rapport

2008-05-18T15:02:00.000-07:00

Den norske nasjonaldagen ble avviklet med stil og sjarm her i Ngaoundéré. Fin felles frokost på skolen med flott program av elevene der 200-års jubilant Henrik Wergeland sto i sentrum. Dokketeater og framføring av dikt, sanger og gitarspil. 17. mai tog med korps som besto av ei skarptromme, en litt rusten kornett og et par russefløyter. Stor sangglede, entusiasme og innsatsvilje. "Ja, vi elsker" ble sunget for kamerunske og amerikanske kolleger rundt om på stasjonen. Gudstjeneste der vi var samlet i takknemlighet for det gode hjemlandet vårt. Leker på skoleplassen, selvfølgelig. Ingen 17. mai uten. Både hopping i sekk, kaste på boks og potetløp. Hjemmelaget is og gode kaker. Aktiviteter i bassenget. Og "Flåklypa Grand Prix" på storskjerm om ettermiddagen. En god festdag for små og store.

Hårfint...

2008-05-11T11:10:00.000-07:00

Å få seg rastafletter er en møysommelig og tidkrevende prosess. Og en fin måte å bli innlemmet i den afrikanske jentekulturen. Det er ikke få timer jentene bruker på å flette hverandre, mens skravla går nesten like flittig som fingrene.

Søstrene Jocelyne og Sophie er klare til dyst, og Kristin er klar til å lide litt for skjønnheten.

Noen timer seinere er også Sedonie (til venstre) kommet inn i flettegjengen. Det er blitt kveld og jentene innser at de må gjøre resten i morgen.

Hva gjøre alle disse jentene på terassen vår? Og hvor er det blitt av Kristin?

Sju timers arbeid, tre pakker løshår, fire netthendte venninner og en fornøyd Flette-Mette. Her med Sedonie og Jocelyne.

Ønsker mer orden i økonomien

2008-05-11T10:45:00.000-07:00

Pinseaften var jeg invitert til å holde kurs for prester og ledere i Universitetsmenigheten på Dang (15 km fra Ngaoundere by). Etter at den nye kirka ble innviet i februar, teller menigheten nå mer enn 1000 medlemmer. To lokale prester jobber i menigheten, og disse sammen med eldsterådet ønsket opplæring i planlegging og økonomistyring. Det var kjekt å få bidra med noe inn i denne store og flotte menigheten, og vi hadde noen nyttige timer sammen. Håpet er at jeg har fått være med å starte en prosess som kan gjøre at ressursene kan bli utnyttet på en bedre måte fremover. Universitetsmiljøet på Dang er stort og kirkeledelsen ser på denne menigheten som en nøkkelmenighet i byggingen av kirken fremover.

Tilbake i lærerrollen for en dag.

Øver til Norgesturné

2008-05-05T11:59:00.000-07:00

Torsdag, 1.mai begynte Malaïka plateinnspilling på radiostasjonen "Sawtu Linjiila". Koret Malaïka er et kor som består av 17 kamerunske ungdommer som i sommer skal få reise på turné i Norge. Ingen av dem har vært i Norge før, så dette er stort. De skal bl.a. være på General-Forsamlingen i Bergen. Nå har de begynt å spille inn sanger til cd-en de skal selge i Norge. De var i studioet i mange timer og danset og sang selv om rommet var både tett, varmt og klamt.

Full konsentrasjon mens dirigent Honoré gir instrukser

Kort pause...

... så er det på'n igjen!

Malaïka synger helt nydelig, og jeg (Kristin) har blitt glad i alle sammen! Jeg har blitt veldig god venn med mange av dem og kan ikke vente med å få møte dem igjen i Norge i sommer!!

Tøffe tider

2008-05-04T10:41:00.000-07:00

Det har vært lite oppdatering av bloggen i det siste. I løpet av april måned skjedde det flere alvorlige ting som har gått inn på oss. Her har vært to trafikk-ulykker hvor kjente og kjære ble skadet. Vår rwandesiske venn Innocent brakk armen da bilen han satt i på vei til jobb-oppdrag veltet, sjåføren mistet kontrollen. På sykehuset la de først på en svær gips, men røngten-bilde viste at det måtte operasjon til. Så da var det av med gipsen igjen, og han ble liggende en uke med til dels ganske store smerter og vente på at den legen som hadde kompetanse på slike operasjoner hadde tid til å ta seg av han. Nå er han operert og hjemme igjen, vi håper og ber om at det må være vellykket.

Fredag for litt over en uke siden måtte vår kollega Jan Erik Askjer styre motorsykkelen sin av veien for å unngå å kræsje med en lastebil. Han skulle kjøre forbi denne lastebilen, som hadde lav fart, og mens Jan Erik var oppe på siden svinger plutselig sjåføren bilen ut mot hans side. Han hadde ikke sett Jan Erik, som altså måtte hive seg ut av veien og stupte av sykkelen. Han fikk ikke livstruende skader, men etter et døgn på sykehus her i Ngaoundéré ble han evakuert til Yaoundé for grundigere undersøkelser (CT) og deretter til Norge hvor han nå ligger på Ullevåll Sykehus. Det er ting som tyder på nakke- /ryggskader, og etter grundigere undersøkelser blir det vurdert om han skal opereres. Kona hans, Stine, og de tre guttene reiser herfra denne uka for å være sammen med han i Norge. Så da forsvinner bl.a. Elias sin kjære bestevenn, Peder, det vil nok merkes godt.

Jan Erik blir sendt med småfly til Yaoundé.

I tillegg døde Astrids tante, moste Marit, mandag for snart to uker siden. Hun skulle ha feira 70-års dagen sin i juni, vi har planlagt hjemreise-datoen vår utfra det. Hun var frisk da vi reiste, og vi hadde vel ikke drømt om at vi ikke skulle få se henne igjen. Fryktelig trist, og ekstra tungt å være så langt vekke fra familien når slike ting skjer, ikke få være sammen med dem i begravelse.

Livet er en skjør ting, det blir kanskje enda mer tydelig i dette samfunnet her.

Fredag ettermiddag og såpetid

2008-04-13T14:32:00.000-07:00

Kombinasjonen damer, ettermiddag og såpe vekker kanskje visse assosiasjoner hos noen av dere? Men nei, dette handler verken om Glamour eller Days of our lives. Damene det dreier seg om er riktignok både fargerike og staselige, men det er ikke mye glamorøst over det de - og jeg - er ute på denne ettermiddagen. Vi skal på barselvisitt, og det er langt å gå - på dårlige jordveier, gjennom trange " gater" med enkle hus som for meg ser ganske så like ut, over en stinkende, forsøplet bekk, gjennom grønnsakåkrer som nok får vannet sitt fra denne bekken i tørketida. Vi skal til Albertine, og ingen vet egentlig helt hvor hun bor, så vi må spørre oss litt fram. Hun blir gledelig overrasket over besøket, Albertine har av naturlige grunner ikke vært så ofte på kvinnegruppa i det siste og ikke fått med seg at hun stod på lista for barselvisitt.

Snart sitter vi benket i stua hennes, og damene drar i gang en sang. Det går ikke lenge før alle er på beina, svinger seg taktfast fram og tilbake og klapper takten med hendene. Det går ikke an å bare sitte i sofaen og synge! Så følger andakt, Atta står for tur i dag, hun jobber seg effektivt gjennom temaet som handler om det å "tøyle tungen" og "bære over med hverandre". Mange som har meninger om dette og bidrar i diskusjon.

Disse damene utgjør en av de mange kvinnegruppene i kirka her, Femmes pour Christ, og hører til den fransktalende sykehusmenigheten. De møtes stort sett hver fredag ettermiddag, enten i det lille kapellet eller som i dag - hjemme hos hverandre. Når en medsøster har mistet en av sine kjære (noe som stadig er tilfelle) eller har alvorlig sykdom i familien, stiller damene opp for å gi moralsk støtte og gjerne en liten pengegave fra hjelpekassen som de stadig samler inn til. Å være sammen er veldig vikitg her, det er noe som kommer høyt på prioriteringslista. I sorg og i glede.

I dag er det glede! Albertine har fått en velskapt datter, fødselen har gått bra og mor og barn ser godt ut. Etter sang, andakt og praktiske opplysninger om ting som skal skje framover er det tid for "sengematen". Det er her såpene kommer inn i bildet. Det brukes mye såpe i Kamerun, og særlig i husstander med babyer. Så alle vet hva de skal ha med seg når de går på barselvisitt. Sengematen blir samlet inn og lagt på et fat, og så bryter dansen løs for alvor. "Cadeau, cadeau" (gave) synges det, babyen går fra fang til fang, det jubles og klappes og alt er smil og latter, rytmer og klapping. Såpene overleveres, og så er det tid for bønn. Det er mye å be for. De mange syke rundt oss. De som er ute på reise. Skolebarna som skal ha eksamener. Og stor takk for det friske, fine lille barnet - må Gud velsigne oppveksten, familien og hjemmet. Vi står i ring og holder hverandre i hendene, jeg kjenner klump i halsen og tenker at jeg er utrolig priviligert som blir inkludert i dette. Bønnen avsluttes med "Fader Vår" og vi synger "Velsigna bånd som binder Guds folk sammen her".

Den overraskede Albertine tryller fram brus og søte popcorn, og damene tar godt for seg. Det er ikke lenge til det blir mørkt, og de har det litt travelt med å begynne på hjemveien. Men her går man ikke før matfatet er tømt. Løsningen blir å ta popcorn med seg hjem i små plastposer, det fordeles og distrubueres i forbløffende fart. Og mine sterke, sprudlende og fargerike venninner takker for denne gang - søsterfellesskapet betyr mye i dette samfunnet hvor det ikke alltid er lett å være født kvinne.

Ubuden gjest i huset

2008-04-07T14:23:00.000-07:00

I dag morges fikk jeg (Bjarte) en real støkk da jeg skulle ta dataveska mi for å komme meg på jobb. En forskremt flaggermus stirret meg rett i øynene etter at den i løpet av natta hadde trengt seg inn i huset (les: ned gjennom pipa) og søkt ly under veska ved siden av TV'en. Vanntrivselen for dette lille vesenet ble enda tydeligere når vi brakte den ut under morgensola, men etter noen minutter skjønte den at friheten var tilbakevunnet, og den kunne søke ly et annet sted. Vi tror det er denne lille sniken som har lagt fra seg noe muselortlignende svarte greier under peisen nesten hver natt den siste tida. Kanskje den nå finner et annet sted å drive sine nattlige aktiviteter?

Elias syntes Batman var litt kul

Ready for take off...

Det regner!

2008-04-06T14:46:00.001-07:00

Tørketida er nesten slutt. I går fikk vi årets første ordentlige regnskur! En stor opplevelse, særlig for Elias. Han og pappa satt på trappa og venta spent da de første dråpene begynte å falle. Etter 4-5 måneder uten nedbør føles det fantastisk med et ordentlig skybrudd som vasker hustak, trær og planter reine for støv og klarer opp lufta. Den brunsvidde bakken vil snart begynne å spire grønt.

Blomstene i hagen var veldig glade for regnet....

... og det var Elias og Peder og. Kjempegøy å leke i søledam.

Ari Big Ben

2008-04-06T10:59:00.000-07:00

Her ser dere en av våre nærmeste naboer; Ari Big Ben. Han tilhører NMS representanten og det må sies at han fikk navnet sitt før det mye omtalte påfugl-serviset kom på markedet. En stilig spradebasse som liker å bruse med fjøra rett utenfor stuevinduet vårt. Han har kone og et barn, men de holder seg mest hjemme i buret.

Besøk på kamerunsk skole

2008-03-30T12:19:00.000-07:00

Yoko heter en liten landsby som ligger noen kilometer utenfor Ngaoundéré. I denne landsbyen har de en skole som ble bygget for snaue to år siden, med sterkt engasjement fra foreldrene. Tidligere ble ungene undervist i et skur med stråvegger, så det er en stor forbedring nå som de har ordentlig murhus med to klasserom - et for de små og et for de store.
Den norske skolen har hatt litt kontakt med skolen i Yoko, og i forrige uke reiste vi på besøk til dem. De sto oppstilt og venta på oss, ganske spente. Så heiste de flagget og sang den kamerunske nasjonalsangen, en vanlig måte å begynne skoledagen på her i landet.

Etterpå fikk vi være med inn, først til de store og så til de små. Hvert klasserom har ei tavle, foreløpig ingen pulter eller benker. Dører og vinduer har de heller ikke fått ennå, så det hender at kyr og andre firbeinte tar seg en tur innom skolen når det ikke er barn der. Men at både ungene og de voksne er glade i den og stolte av den, var det liten tvil om. De har tak over hodet og stort engasjement, så kan det andre komme etter hvert.

Skolebarna i Yoko sang og framførte dikt for oss, og vi sang og hadde noen små gaver til dem. Kladdebok, blyant og penn var stas nok det, men det var ballongene som fikk fram de store smilene. Unger er unger og godt er det !

Vi blir litt eldre...

2008-03-27T13:13:00.000-07:00

... og det skjer ofte i slutten av mars. Langfredag feiret Bjarte sine 42 år med omtrent like mange plussgrader i Maroua. Vi takker baptistene fordi vi fikk bo på det supre gjestehuset deres og Toro for litt hard, men veldig spiselig Brownie-kake.

Astrid fikk også kake til sin dag ei uke seinere. Dagen (vi snakker fremdeles noen og tredve) ble feiret med dameselskap på Ngaoundérés fin-restaurant, og da den libanesiske innehaveren fant ut at det var åremålsdag det handlet om svingte han seg jammen rundt og tryllet fram ei kake. Med krem og 24 lys! En vellykka sjarmoffensiv, ser det ut som.

Disse flotte damene var med: Bente, Solveig, Nina, Annbjørg, Stine og Sandra.

Safari

2008-03-24T11:57:00.000-07:00

Påskeferien i Nord Kamerun bød på mange opplevelser. Skjærtorsdag hadde vi en uforglemmelig dag i nasjonalparken Waza. Safari med full uttelling, "alle" var der.

Ville dyr i horisonten! Stein Ove, Elias og Kristin holder utkikk fra taket av bilen.

På savannen - foran elefantflokken

Høydepunktet - ei løvinne på ti meters avstand!

Flokken med elefanter var på mellom 300 og 400

Kule dyr!

Hesteantilopene virker noe skeptiske til "Pumba".

Påsketur

2008-03-23T11:25:00.000-07:00

Den siste uka har vi vært turister i den delen av landet som kalles Extreme Nord. Fjell- området Kapsiki, helt på grensen til Nigeria, besøkte vi for første gang og ble rett og slett bergtatt! Vulkansk aktivitet har i sin tid formet et eventyrlig landskap med utallige topper og tinder, den ene mer facinerende enn den andre. Vårherre må ha hatt en særdeles kreativ dag da han tenkte ut og skapte dette.

Vi var så heldige å ha med oss veteran og kjentmann Jan Martin.

Fine steingjerder i landsbyen Rhumsiki.

Sola stekte godt på påskefjellet.

Lørdagsfotball

2008-03-15T10:57:00.000-07:00

Allerede klokka 8 lørdag morgen er 10-12 jenter klar til fotballtrening. 2 timers trening gjøres unna, her er mye entusiasme og mange med godt utviklet fotballteknikk. Humør og innsatsvilje på topp. Høylydte diskusjoner om frispark, straffe og offside. Min kamerunske kollega på "tribunen" forteller at det kamerunske damelaget i fotball er blant de beste på kontinentet. Damefotball er på full fart til å bli en breddeidrett også her på kontinentet.

Kristin takler så støvskyen står

Lagbilde - et fargerikt fellesskap

Elias liker best enmannsfotball

Påskemåltid

2008-03-15T05:39:00.000-07:00

Siste dag før ferien hadde vi invitert foreldre til et rituelt påskemåltid på den norske skolen. Denne type måltid har røtter i urkristen historie, og er en sammensmelting av jødisk og kristen tradisjon. Vi spiste usyra brød og bitre urter dyppet i "vin", til minne om hvordan Gud reddet Israelsfolket ut av Egypt. Elevene leste bibeltekster om hvordan folket ble reddet fra Farao og hans hær, gjennom Sivsjøen, og vi dyppet persille i saltvann til minne om dette og om vår egen dåp.Vi drakk lidelsens beger, kjærlighetens beger, velsignelsens beger og håpets beger. Et høytidelig og fint opplegg for både store og små, hvor vi fikk fokusert på påsken egentlig handler om.

Gratulerer, Bente!

2008-03-15T00:34:00.000-07:00

Med Jomar og bryllup! Klokkene ringer for deg, min gode barndomsvenninne, og her sitter jeg, forloveren din, på andre siden av kloden og kan ikke annet enn ønske deg lykke og velsignelse for dagen og dager som kommer. Skulle gitt mye for å være i Egersund akkurat nå.

Mange gode ønsker til deg!

Med i klubben!

2008-03-11T14:10:00.000-07:00

Så ble det endelig blogg på oss også. Takk Per Gunnar, du gav oss det endelige puffet, med din undring over at det bare var de nye misjonærene som blogget. Om ikke de "gamle" kunne ta seg tid til det? Vi kan vel leve med å bli kalt "gamle misjonærer", regner med at det egentlig er erfarne du mener. Men vi tar hintet, og vil prøve å publisere noen innlegg de månedene vi har igjen av vårt Kamerun-opphold. At vi ikke har kommet i gang før, skyldes i alle fall ikke mangel på stoff å skrive om. Livet i Afrika er mangfoldig og fargerikt, vi møter mange spennende mennesker og utfordrende skjebner. Og vi trives vannvittig godt!!

Gode venner, Peder og Elias

Innvielse av tusenårskirken

2008-02-26T13:11:00.000-08:00

Trangt om plassen i den nye universitetskirka.

Klare for kirkefest sammen med Norges-besøket

Livet som misjonær i Kamerun har så mange fasetter, ofte er det vanskelig å finne passelige ord for å beskrive det i korte vendinger. Men når det gjelder den nest siste uka i februar, er det ett ord som virkelig føles dekkende. Fest! Fra søndag til søndag, fra den ene kirkeinnvielsen til den andre. Først universitetskirka, som ligger noen kilometer utenfor byen, og som gir mulighet til å samle over tusen studenter til gudstjeneste på en gang. Et kjærkomment og etterlengtet bygg. Så Milleniumskirken, denne vakre katedralen som man hadde samlet og hugget stein til i tre-fire år før byggestart i 2001.
To femtimers innvielser / gudstjenester, med sang, dans, jubel, takketaler, gaveoverrekkelser, stappfulle kirkebenker og stemning som man bare kan oppleve i afrikanske kirker. Godt hjulpet av Stavanger Gospelkompani, som løftet det hele nesten til himmelen. De hadde chartret et fly fra Sola flyplass, fyllt det opp med seg selv, familiemedlemmer og andre reiselystne og satte virkelig sitt preg på Ngaoundéré by denne uka. Nesten 200 nordmenn på tur i Kamerun går ikke upåaktet hen, og i tillegg til kirkeinnvielser fikk de fleste med seg bl.a. safari med flodhester og krokodiller, landsbybesøk i bushen, besøk til en vulkansk innsjø. For ikke å glemme leirbålkveld ved den norske skolen, med en ekte pytonslange-jeger som hadde med seg et 3,70 m langt eksemplar av arten!
Charterflyet reiste hjem med overvekt – av inntrykk, opplevelser, souvenirer og av Afrikas røde støv. Vi puster ut, takker Gud og gleder oss sammen med kameruneserne over to flotte nye kirker og ei festuke som seint vil glemmes her.

Stor stas med besøk av bestevenninne Martine og fetter Sigurd.

"De va jammen større enn eg hadde trudd..."